Historien om hvordan Lillestrøm Kultursenter ble til, er annerledes, overraskende og ganske utrolig. Den viser hva man kan få til med stor musikkinteresse, mye engasjement og en god porsjon dugnadsånd.  

_{Av Anne Merete Rodem}

– Dette tror jeg ingen hadde sett for seg. Det er litt surrealistisk, sier Lars Otto Ullereng (60) og Erik Myhrer (58), henholdsvis daglig leder og styreleder ved Lillestrøm Kultursenter. De har fortalt den unike historien til Lillestrøm Kultursenter ved mange anledninger, men synes det er like moro hver gang. For historien er nesten for utrolig til å være sann. Den begynner sånn:

– Vi i Lillestrøm Musikkorps måtte holde konsertene våre på Triaden i Lørenskog, men vi synes vi fortjente et konsertsted i egen kommune. Lillestrøm Kinoteater var på den tiden stengt på grunn av manglende vedlikehold, men korpset så muligheten og var villige til å jobbe på dugnad for å renovere Teatersalen. Lite visste vi da om hvor betydningsfull denne beslutningen ville bli, forteller Erik.

Styret i Lillestrøm Musikkorps tok kontakt med daværende formann i Romerike Krets av Norges Musikkorps Forbund, Arne Sømhovd, som hadde gode kontakter innen investormiljøene. Advokat Egil Fredum kjøpte Lillestrøm Kinoteater for kr 2,5 millioner av Skedsmo Kommune, som stilte pengene til disposisjon for renovering av Lillestrøm Kinoteater. Samarbeidet med kommunen var i gang. Arne Sømhovd hadde også kontakter i entreprenørbransjen, som tente på ideen om å sette i stand huset gjennom et samarbeid mellom foreningslivet og næringslivet.

Utlånsavdelingen var på ferie
En juridisk enhet som skulle sørge for renovering og fremtidig drift var nødvendig og 17. april 1991 var det stiftelsesmøte for Stiftelsen Lillestrøm Kulturforum. Lars Otto Ullereng møtte på vegne av Lillestrøm Musikkorps og med en grunnkapital fra korpset på kr 200 000,- var stiftelsen et faktum.

Det skulle vise seg at det var flere som hadde trua på «Gutta fra Lillestrøm». Da de søkte om lån i LillestrømBanken var det banksjef Leif Tangen som selv tok seg av saksbehandlingen.

– De som jobbet i «utlånsavdelingen» – var heldigvis for oss – på ferie. Da de kom hjem igjen trodde de ikke sine egne ører, men kulturpersonlighet Leif Tangen bare lo. Det skal sies at banken har fått igjen alle pengene sine og kommunen fikk tilbake et hus i super stand, sier Erik fornøyd.

Kan vi ikke la guttunga få en sjans, a´?

Men det var flere som hadde trua på dugnadsgjengen fra musikkorpset, forteller Erik og Lars Otto.

– Lillestrøm Kinoteater ble solgt til stiftelsen med god hjelp av daværende ordfører Barbara Gulbrandsen og rådmann Roar Amundsen. Men vi fikk også drahjelp av Senterparti-representanten Stav, som litt oppgitt uttalte: «Kan vi ikke la disse guttunga få en sjans, a´?»

Uttrykket «Guttunga fra Lillestrøm» ble født og det har vi hatt mye moro med i etterkant.  

Så ut som britiske kullarbeidere

Tilbake til dugnaden. Erik Myhrer var dugnadsansvarlig, og tilfeldighetene hadde seg slik at korpsmusikant Stein Eriksson var permittert fra sin jobb som elektriker og hadde mulighet for å være stedlig ansvarlig.
– Vi sluttet å telle dugnadstimer da vi passerte 6000 timer, det ble for mye å rapportere inn. Det var en endeløs jobb, men heldigvis forstod vi ikke på det tidspunktet omfanget av det. Ellers hadde vi nok aldri begynt, sier Erik, som forteller at de blant annet demonterte den gamle oljefyren selv.

– Det var absolutt ikke etter boka. I alle fall ikke etter dagens bok! Sett i etterkant var det dårlig med HMS. Vi hakket og rev bort asfalt rundt den gamle oljefyren også, og så ut som britiske kullarbeidere. Vi gikk på bjelkelaget på loftet og kunne falt ned og knekt alt vi hadde. Vi tømte loftet for enorme mengder leire. Eller det vil si, vi begynte på jobben, men måtte til slutt kaste inn håndkledet og bestille en sugebil. Den hadde vi opprinnelig takket nei til, men da vi ombestemte oss, syntes de så synd på oss at de gjorde jobben til halve prisen. Lys, varme og strømarbeid måtte gjøres av profesjonelle, men gjett hvem som hadde gode kontakter også der? Arne Sømhovd.

Du hellige jul!

Det var i skolekorpset Erik og Lars Otto ble kjent, men de ble kjent på alvor da de engasjerte seg i Stiftelsen Lillestrøm Kulturforum. Siden da har de vært uatskillelige.

Lite visste de to korpsmusikantene da at kultursenteret skulle bli deres altoppslukende livsoppgave.

– Vi utfyller hverandre, sparrer og kan diskutere i timevis. Vi lærer jevnt og trutt mye om kulturfeltet og har alltid noe å utvikle. Det har vært så innmari moro! Åh, du hellige jul! ler Erik, som understreker at en viktig del av suksessfaktoren har vært at de hjemme har latt dem holde på. De gir også mye av æren for til skolekorpset.

– Det var der vi gikk i «læra». Vi ble tidlig innstilte på å levere selv. Vi gikk en god skole, sier «guttunga fra Lillestrøm», som også påpeker at de har fått mye verdifull teaterlæring igjennom sine mange studieturer til London. Og interessen for musikkteater og musikaler vokste stort med årene.

Utviklingen fortsetter i nabobygget
Lars Otto og Erik forteller at de siste 30 årene har en berg- og dalbane av opp- og nedturer. Fra utrolig moro til ekstremt krevende. Men guttunga liker å kjøre berg- og dalbane. Lillestrøm Kultursenter har vokst jevnt og trutt, med flere ansatte, flere arrangement og et stadig høyere besøkstall, år etter år.

Driften av Lillestrøm har vært en livsstil for Erik og Lars Otto. Og nå er de i gang igjen med prosjektet «Intro» i Kvartal 1, som vil huse flotte øvingssaler for Lillestrøm Kultursenter. Noe som vil komme alle til gode – også Lillestrøm Musikkorps.
– Vi legger nakken litt frem igjen og det bidrar til ny spenning. Vi har lært at vi aldri må lene oss tilbake og være fornøyde. Utvikling er det viktigste av alt, sier Lars Otto, som forteller at det var relativt bratt under pandemien.

– Den så vi ikke komme, men vi er utrolig glade for at ting er i gang igjen. Det er utrolig gledelig å se at publikum støtter opp om arrangementene våre i så stor grad, og det er ekstra moro å kunne ønske dem velkommen tilbake til et kultursenter som så til de grader nyoppusset og vedlikeholdt, sier Lars Otto – og byr på noen besøkstall fra to år tilbake:

I 2019 passerte 364 000 mennesker dørtelleren på Lillestrøm Kultursenter. 106 000 av dem var på et kulturarrangement – de øvrige var på en øvelse, et møte eller et event. Det er et veldig høyt besøkstall for noen som ikke har kino! Vi håper å komme opp på tilsvarende tall allerede i år og vi har store ambisjoner for vekst i årene som kommer.

Mye kulturhus for pengene

Takknemligheten ovenfor alle de har samarbeidet med, er stor. 
– Vi må fremheve Jan Harald Dammen, som var med oss i styre og stell fra starten av, og var en veldig viktig brikke. Stein Eriksson og Guro Hovind var de to første ansatte og har vært veldig viktige i utviklingen av huset. Fra kommunen må vi også nevne Andreas Hamnes, Torstein Leiro, Roald Hansen, Jan Teksum og Anne-Berit Haavind. Driften av Lillestrøm Kultursenter har nå i 30 år fremstått som en privat løsning for drift av kulturhus. Det er veldig spesielt i Norge – og særlig i en Arbeiderpartistyrt kommune. Roald Hansen, tidligere kultursjef i Skedsmo kommune, mente det ikke var nødvendig med innblanding fra kommunen, siden vår modell fungerte så bra. Han ga oss tillit, sier Lars Otto, som tror de har vist seg tilliten verdig. Samarbeidet med kommunen ble etter hvert veldig bra og er det fortsatt.

– Det er sjeldent politisk, tunge diskusjoner som gjelder driften vår og vi opplever at det er en omforent enighet om at modellen vår fungerer. Vi opplever også at kommunen er enige i at de har fått ekstremt mye kulturhus for pengene. Et så tett samarbeid med lokalt næringsliv som det vi har, er det nok ingen andre kulturhus i Norge som kan vise til. Det oppleves virkelig som om alle drar i samme enden av tauet. Det er inspirerende. Treenigheten kommune, næringsliv og frivillighet har vært essensiell. Stiftelsen er ideell, det er ingen eiere som skal tjene penger. Målet er å få til mest mulig og gå i null. Det er vi ganske gode på.

LILLESTRØM KULTURSENTER GJENNOM TIDENE:

1926: Lillestrøm Kinoteater blir bygget og kommunen bruker et helt års kommunebudsjett på satsingen.
1987: Lillestrøm Kinoteater var sterkt preget av forfall og det var kaldere inne i bygningen, enn ute. Da kinolerretet datt ned under en kinoforestilling, bestemte Skedsmo Kommune seg for å stenge virksomheten.
1991: Stiftelsen Lillestrøm Kulturforum blir stiftet den 17. april. Lillestrøm Musikkorps stilte med stiftelseskapital på kr 200 000,-, lånt av LillestrømBanken. Stiftelsens første styre besto av Arne Sømhovd (styreleder) og styremedlemmene Erik Myhrer, Bjarne Sivertsen, Lars Otto Ullereng og Jan Harald Dammen.
1991: Re-åpning ved Åse Kleveland under navnet Kultursenteret Lillestrøm Kinoteater. Stein Eriksson ansettes som driftssjef.
1992: Stiftelsen kjøper Lillestrøm Kinoteater av Egil Fredum, med ekstern finansiering fra LillestrømBanken.
1993: Guro Hovind ansettes som sekretær. Skedsmo kommune kjøper bygningen og overta gjeldsforpliktelsene. Det oppnås bedre driftsavtaler med Skedsmo kommune for kulturfaglig og teknisk drift.
1994: Lars Otto Ullereng ansettes som daglig leder og Lillestrøm Kultursenter får status som regionalt kulturbygg.
1995: Eiendommen overførtes til Skedsmo kommune. 
1999: Arne Sømhovd gir seg som styreleder i stiftelsen. Erik Myhrer overtar. Stiftelsen bevilger kr 10 000,- til skisser av et nytt kulturhus.
2006: Nybyggene – ett på hver side av den opprinnelige bygningen – står ferdig.
2020: Lillestrøm Kultursenter holder stengt i lange perioder grunnet pandemi. 
2021: Lillestrøm Kultursenter jobber med øvingssalene i Kvartal 1, som vil åpne i 2022.